Sunn, vellykket, lykkelig?

På tv er det stadig reklamer for slankeprodukter, "lure" apparater som skal få deg i form mens du gjør helt andre ting, reality-programmer om slanking og om kosthold. En kjapp tur innom den lokale matvarebutikken gjør det vanskelig å unngå å få med seg forsidene på ukeblader som gir deg løfter om mirakelkurer, treningstips og fargerike reportasjer om forskjellige kjendiser som a: var tynne og ble feite, b: var feite og ble tynne, eller c: har funnet oppskriften på det perfekte kostholdet og treningen og som generøst vil dele dette med deg slik at du og kan ende opp som passe tynn, passe muskuløs og dermed like lykkelig som det de selv ser ut til å være.

kk.no

Vi vet at vekt, helse og kosthold er relatert til utdanning, inntekt og geografi, for å nevne noen. Et eksempel fra vårt eget land er den typiske deltageren i Birken - pengesterk, bosatt på vestkanten og relativt godt trent. Denne sammenhengen gir mening om du tenker deg litt om. Dersom du har god økonomi så har du trygghet i forhold til bosted, mat og klær, altså de grunnleggende behov er dekket,  som Maslow ville ha sagt. Du har kanskje kommet i denne posisjonen fordi du har tatt en utdannelse og dermed er sjansen stor for at du har et godt forhold til litteratur og andre oppbyggelige aktiviteter, (en dæsj ironi her altså, men du skjønner hva jeg mener) som du kanskje har glede av både alene og sammen med andre. Og "sammen med andre" er og svært vesentlig. Du ferdes mest sannsynelig i et miljø der folk flest har en tilsvarende livsstil som deg selv, med andre ord er det blitt en selvfølgelighet å lese, spise og drikke godt, trene, kort oppsummert ta vare på deg selv. Det finnes selvfølgelig ingen regel uten unntak, men poenget mitt er at personer som slipper stress og bekymring rundt egen eksistens og livsgrunnlag har større overskudd til å realisere seg selv i form av egenpleie som trening og god/riktig mat.

aftenposten.no

Så altså: vi bombarderes med budskapet om den perfekte kroppen og det perfekte kostholdet og i hvilken grad vi internaliserer denne livsstilen avhenger, delvis, av størrelsen på bankkontoen(e). Eller sagt på en annen måte: er du velstående er du sunn og veltrent, les vellykket, og hvem vil vel ikke være vellykket?

Jeg er den første til å innrømme at jeg er bitt av basillen. Jeg setter høye krav til meg selv når det kommer til trening, matinntak og valg av matvarer. Jeg opererer med min egen kostholdsfilosofi mens jeg leser nesten alt jeg kommer over som handler om en sunn livsstil. Jeg har forsøkt høy-karbo, lav-karbo, mye protein, lite fett, vært vegetarianer, spist ofte og spist sjelden alt som en del av jakten på det optimale kosthold. Jeg har løpt rumpa av meg, (bokstavlig talt) forsøkt uendelig mange ulike treningsformer og alt sammen mens jeg har vært en flittig student, arbeidstaker, kjæreste, venn, husmor og datter, (herregud jeg blir nesten utslitt bare av å se det stå skrevet) og alt dette har jeg gjort fordi jeg ønsker å være vellykket både i egne og i andres øyne. Var det noen som sa flink-pike-syndrom?

Så hvorfor denne besettelsen? Kort sagt: fordi jeg vil være lykkelig. Jeg vil være passe tynn, passe muskuløs, passe sunn, passe inteligent og selvsagt en person mine medmennesker kan regne med i tykt og tynt, (fun intended). Jeg er alltid på vei til lykke-land. Planlegger uka og oppsummerer den. God eller dårlig? Vellykket eller mislykket? Kan jeg puste lettet ut søndag kveld å nyte fruktene av ukens arbeid eller grave meg ned i negative tanker og si til meg selv at jeg mangler selvdisiplin, ryggerad og er et dårlig menneske?

Uansett resultat, gleden eller frustrasjonen er sjelden langvarig. Ny uke nye planer og mål. Jeg synes å glemme sist ukes resultater uansett, i allefall etter noen dager. Lykkefølelsen varer bare til neste gang jeg må droppe en trening eller spiser noe som ikke er sunt og det på en vanlig tirsdag. Det er som om tilværelsen er en eneste lang stafett der jeg veksler mellom å vinne og å tape etapper, men uansett aldri blir fornøyd, for i mitt hodet er ikke lykken komplett før..ja før hva da egentlig?

Jeg er alltid på vei et sted, men tror ikke jeg ville visst om jeg var fremme selv om jeg hadde passert målstreken. Kanskje er det problemets kjerne? Jeg er alltid på vei til noe nytt, noe bedre noe langt der fremme.

 oneway.no

Har forresten registrert meg på bloggurat:

<a href="http://bloggurat.net/minblogg/registrere/63b895f2f3cbe6cdfd65a56fee572672a8802909">Bloggurat</a>.