Frykt for mat!

Alle mennesker har et forhold til mat rett og slett fordi alle mennesker trenger mat for å leve, men mat handler ikke bare om å tilføre kroppen næring. For mange er mat sterkt forbundet med følelser. På den ene siden har du gleden ved å lage mat for å kose seg med familie og venner. På den andre siden redselen for mat, for kalorier, følelsen av skyld, skam og total ensomhet. Hvor på skalaen  man befinner seg avhenger av faktorer som alder, kjønn, økonomi, livssituasjon, fysisk og psykisk helse, for å nevne noen.
Mat er forbundet med hygge. Når vi skal kose oss spiser vi gjerne ekstra god mat. Det er høytider som jul, påske, bursdager, bryllup, konfirmasjoner, julebord, eller den ukentlige helgekosen. For husk: Ingen Kims ingen kos.
Mat er forbundet med alder. Barn foretrekker en type mat, ungdom er hekta på junk food, og voksne er ikke bare opptatt av maten, men også av dens ledsager alkoholen. Ja jeg generaliserer, men du skjønner tegninga?
Mat er forbundet med sosialtilhørighet, eller kall det gjerne status. I følge SSB er det en klar sammenheng mellom kosthold, (les livsstil), og hvor du bor, noe som igjen peker tilbake på utdanningsnivå og forventet levetid.
Mat er forbundet med kjønn. Jenter forventes å spise mindre en gutter, i offisielle statistikker over sykdommer relatert til mat synes jenter å være overrepresentert. I typiske "dameblader" er det så og si bestandig oppskrifter på hvordan man skal kle seg slankere, trene seg slankere, spise seg slankere osv. I "mannfolkbladene", bortsett fra treningsbladene, synes det å være helt andre ting som vies størst oppmerksomhet. Felles for disse bladene, altså "dameblader" og mannfolkblader" er at de begge innholder lettkledde damer:) Har du noen gang tenkt over det?
Jeg vil påstå at over halvparten av de jentene jeg kjenner på et eller annet tidspunkt har hatt et anstrengt forhold til mat. Her er hele spekteret representert: fra de som har fått en diagnose som spiseforstyrrede til de som slenger seg på alt fra Noka til Grete Rode hvert år før bikinisesongen.
Det synes å være en hårfin balanse mellom det å være opptatt av kosthold og trening og det å bli FOR opptatt av kosthold og trening. Etter å ha lest diverse blogger om emnet har det slått meg at svært mange sporty jenter har en fortid som spiseforstyrrede. For mange er dette et tilbakelagt kapitel, heldigvis, mens andre fortsatt sliter.
Felles for oss alle er at vi ikke kan velge å ikke forholde oss til mat enten vi er spiseforstyrrede eller friske. En person som får diagnoser relatert til for eksempel rusmidler får beskjed om å slutte å ruse seg. Eller sagt på en annen måte - er du alkoholiker må du slutte å drikke og kan aldri drikke igjen, men lider du en eller annen form for spiseforstyrrelse må du normalisere ditt forhold til mat, altså ikke for mye og ikke for lite, og du må forholde deg til det hver eneste dag og flere ganger om dagen.
Jeg bruker endel tid på å reflektere rundt mitt eget forhold til mat nå om dagen. Hva er optimalt for akkurat meg når det kommer til fokus på kosthold og mat. Jeg tenker særlig på:
Hva tenker jeg om mat generelt og hvor stort fokus har det i livet mitt?
Hva gir kostholdet mitt meg, eventuelt hva ønsker jeg at det skal gi meg?
Hva slags følelser har jeg knyttet til mat?
Hvordan står det til med selvfølelsen, livsgleden og forholdet til egen kropp?
Hadde vært spennende og hørt andres tanker om temaet:)
Ble jammen meg et langt innlegg dette her, men emnet opptar meg veldig.